Stæsj og andre ting

Siden sist har livet tatt en vending og månen har tatt noen runder, og jeg har det veldig bra.
Jeg sa opp jobben min her i Korea, og lever nå på måfå, gjør det jeg vil, møter de jeg vil, og har det egentlig veldig bra.
Men så er det sånn at selv om jeg tenkte at jeg skulle blogge masse fra her nede, så blir hverdag hverdag. Jobb var jobb og fylla var fylla og resten av tiden var jeg bare her.

Men nå som jeg har fritid, jeg har ting jeg ser, tid til å oppleve, tenkte og leve så blir det kanskje mer å skrive om. Jeg reflekterer hvertfall mer, og kanskje sker det lengre.

I Norge er det ikke uvanlig å se ei jente eller en gutt med en bok, sittende aleine i en stol eller i et hjørne på enc caffé. Det er en av de tingene jeg liker å gjøre. Sitte enten med en god bok, eller sitte med en bok, se over sidene og bare suge til meg livet rundt meg. Samtalene og menneskene. Det er det gode liv for meg, men her er det annerledes. Når jeg kommer inn et sted aleine, så blir jeg sett litt rart på, hvertfall når jeg sitter aleine og det ikke kommer noen venner å møter meg. Også forstår jeg ikke samtalene… Litt av sjarmen er borte, spesielt når jeg likevel sitter å later som jeg smuglytter, smiler og de tror jeg er rar for at jeg sitter aleine og smiler. Men det er jo kulturen her. Ikke å tru at se som smiler alene er rar, men man er ikke alene. Alltid ute med venner eller kjæresten. Og man har alltid kjæreste…

Da jeg hadde vært her i 5 eller 6 uker totalt var jeg ute med to kompiser og han ene var på en date med ei som hadde med seg ei venninne. For det er ikke vanlig å være på date alene første gangene, og fordi hu første jenta ikke var så stø i engelsk, i det heletatt, så hu andre jenta fikk være tolk og være litt på date med kompis nr 2. Forvirra? Også var jeg der, som 5. Hjulet på vogna. Men det går seg til med Soju og mat, så etter noen timer spør jentene meg om jeg har type. Svarer enkelt og greit nei, for det har jeg jo ikke. De spurte hvor lenge jeg hadde vært her, og da jeg sa at jeg hadde vært her nesten halvannen mnd, så lurte de på hvorfor jeg ikke hadde kjæreste (boyfriend).For meg var dette et veldig fremmed spørsmål,men for jentene var det ikke det. Så de lurte på om jeg var lesbisk da? Men ikke det heller. Så hvorfor hadde jeg ikke kjæreste da?
For koreanerer er det vanlig å ha kjæreste, en man dater og er kjæreste med, uten at det blir mer seriøst enn det, for her flytter man ikke sammen før man er gift. Har faktisk hørt at det ikke er uvanlig å være sammen med en/ei man ikke egentlig liker fram til man finner en annen som er interesert. Så viktig er det å være i et forhold.

Men jeg er jo bare en merkelig expat med kort hår, så jeg er vel egentlig unnskyldt det meste. Har nede har se to utrykk på de som ikke er koreanere, men som bor her. Expats er hvite, og vi er unnskyldt det meste egentlig. At vi ikke snakker koreansk, at vi ikker viser høflighet (for det er mange måter å vise det her nede), at vi gjør rare ting osv. Så jeg blir sett rart på av koreanske, selv om det er primært de over 35 fordi jeg har veldig kort hår, men ettersom jeg er hvit så er det ikke noe de kommenterer…

Gyopo er de som ser koreanske ut, men som ikke er det. Som en del av mine kompiser her. De får litt mer pes ettersom folk ikke kan se at de er normenn eller what not. Et er mer forventa at de snakker koreansk og viser vanlige høffelighet. Men jeg får liksom lov til å være litt dum og gjøre merkelige ting. Som å ha kort hår og ikke ha kjæreste selv om jeg har vært her i 3 mnd….

 

Regner med at du også får sanger på hjernen. Her en dag oppdaget jeg hvilke sang jeg hadde gått og nynnet på i et par dager. Jeg var på vei hjem fra et eller anna sted, og gikk fra banen og hjemover. Så slo det meg at sangen var «alle fuglene» uten at jeg egentlig kan den sangen. Og hvorfor i all verden jeg hadde den melodien på hjernen er meg et mysterie. Men da jeg kom på hvilke sang det var slo det meg at nesten ikke ser fulgler her nede. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har sett duer eller andre små fugler her i Seoul. Og jaggu, akkurat mens jeg spekulerte på hva de har gjort med alle duene, så så jeg to duer som tuslet rundt utenfor en restaurant og spiste rester ut av en pose med restemat. Så da har jeg sett to fugler mens helg har bod her nede.

De siste dagene har jeg gått fra leiligheten min og opp på unniversitetet her for å sende hjem pakker. Eskene er 10 Kg hver så jeg tar en hver dag. Både torsdag og fredag opplevde jeg det samme, og synes det var litt latterlig. For mens jeg går og bærer 10 kg med eske så ser jeg ikke ned på bakken, jeg ser opp og frem, spesielt siden jeg går i oppover bakke. Så jeg ser på folk. Og begge dagene skjedde det samme. To jenter går nedover og prater, har mobilene fremme, har på seg skoleuniform og bærer på skolebøker. Så første dagen stopper begge jentene opp, skuler på bakken og unngår hva nå enn som de så, og dag to dulta hu ene borti hu andre, de gikk stor omvei rundt….. En due! Det tusla en due alene og jentene så på den som verdens styggedom, og så egentlig litt redde ut.

Her jeg bor, så bor jeg i kjeller etasjen på en blokk. Det er to «leiligheter» her nede og den jeg bor i huser 5 soverom, et kjøkken og et bad. Men med en gang man kommer inn døra til leiligheten er det ca 1×1 meter med «gang» hvor gulvet er lavere enn det er i resten av leiligheten. Det er her skoene du ikke bruker står. Det vil si at når du går hjemmefra setter du fra deg slippersene som ser ut som er standarbruk for koreanerer her og tar på uteskoa, og motsatt når du kommer hjem. Så egentlig enkelt å se når folk er hjemme og ikke. Men jeg har og bruker ikke slipperser for jeg ser ikke helt poenget ettersom jeg bruker sokker.
Men det var en dag da jeg hadde problemer med internettet hos meg, så jeg skulle prøve å få hjelp av en av dem som eier stedet, og fikk tak i han. Men han kan kun type 17 engelske ord, og ingen av dem var til stor hjelp når vi snakka om ip adresser og ethernet kabler. Så han tok tak i meg og tok meg med opp i 2. etasje for å snakke med ei som snakker engelsk. Vi stoppet jo ikke i gangen ettersom han hadde på slipperser, men da vi gikk inn i fellesrommet oppe satte han fra seg sine for å snakke med jenta som snakka engelsk. Da vi skulle ned igjen oppdaget han at jeg ikke hadde på slipperser også begynte han å le, peke og snakke på koreansk. Jenta så litt brydd ut og sa ikke annet enn steg fikk låne et par her for å gå ned, bytte nede, ta med det paret jeg lånte opp igjen også gå ned. (????) Så viste det seg at jeg ikke hadde noe valg, så ble å gå ned og opp og ned og alt det der.
Så hver gang jeg ser han nå så ser han ned på føttene mine og hvis jeg bare har på sokker så smiler og fnyser han litt. Har jeg på tøfler smiler han, men nikker også litt og synes nok det er bedre. Men ikke like bra som slipperser.

Syk

Jeg har jo allerede skrevet at jeg har vært innom appoteket og fått noen merkelige piller der. Men at jeg blir syk i utlandet er tydeligvis min greie. For siden jul har jeg vært innom både apotek, lege og legevakta.

Etter at jeg spilte fotball her for 2 uker siden klarte jeg å ikke bare få en vannblemme på størrelse med texas under den ene foten. Det som gjorde alt det bedre var at den sprakk. Men litt svinn må man regne med tenkte jeg på vei hjem. Men uansett hva jeg plastra den opp med, så ble det ikke bedre. Så den dagen jeg våknet og jeg måtte hinke ut av soverommet bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg trua på foten min en sko og halveis hinket og haltet de 100 meterene opp til apoteket. Der fikk jeg beskjed om at det var et legesender i 2.etg så det var kanskje besdt å stikke opp dit en tur. Så da gjorde jeg det.

Men ingen ting her nede er enkelt når den andre parten ikke snakker engelsk og jeg ikke kan mer enn noen ord på koreansk. Men til tross for det fikk jeg fylt ut skjemaet jeg skulle, med telefonnr, navn og det som er. Men ettersom de bruker et annet alfabet så er det ikke så enkelt å skrive navnet mitt. Men de kan skrive det basert på lyden, så da hun gjentok navnet mitt og det ble «Silly?» nikket jeg bare og vips, nytt navn. Men det er ikke så uvanelig for meg egentlig. En del her nede som ikke klarer å uttale navnet mitt ender opp med Silly eller noe i den duren. Men endelig inne hos legen får jeg ta av meg skoen og sokken. Legen er sikkert dyktig, men han snakker v

eldig lite engelsk. Og da skulle man tru at litt er bedre enn ingentig, og det er det jo. Men når det lille han veit er kun det han skal spørre om så blir det med et litt vanskeligere for meg… Men vi ble sikkert enig til slutt, og

foten min ble diagnosert med 2.grads innfeksjon eller noe i den duren, ble sterilisert, fikk litt av hvert annet spennende smørt uttover seg før jeg ble bandasjert, fikk beskjed om å ha foten høyt i 3 dager og pushe piller.

Så da ble det til å sitte med foten høyt og gjøre minst mulig. Og jaggu ble ikke foten bedre. Etter 3 dager kunne jeg ta av sammensuriumet og alt så mye bedre ut. Så nå kan jeg gå med sko og det som er…

Men historien om Silje som syk i det store utland slutter ikke der…..

På søndag begynte jeg å bli i litt dårlig form. Jeg beynte å hoste og fokuset var ikke helt på topp, men litt forkjølelse er ikke noe jeg tar så veldig seriøst. Så derfor dro jeg ut en tur på ettermidagen og møtte en bekjent av meg, og fikk i meg en kopp kaffe. Sålenge jeg satt i ro så var det ikke noe problem. Men da jeg var på vei hjem, og jeg måtte gå til banen, stå og vente og gjenta litt gåing, ståing og sitting her og der så ble jeg verre. Så kvelden ble veldig rolig med takeout burger fra Lotteria og sitte å se på film.

Da jeg våknet på mandagen var musklene mine ømme, hosten værre, hodet fult av vatt og fokuset var ute av laget. Men jeg tenkte at med mat ville det sikkert bli bedre, så jeg prøvde det… Men det hjalp ikke så veldig. Så da ble det til å kle på meg og stikke opp til legen igjen. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg kom meg opp til legen, på døra hang det en lapp på koreansk jeg ikke skjønte ordet av, men som jeg etterhvert forsto at det stod at han var steng oga Luna nyttår. Det er feiring fra lørdag til mandag her, så derfor var veldig mange steder stengt. Jeg spurte litt rundt om det var noen som viste om et sted jeg kunne finne en lege som var åpen, men det var det vist ikke. Tilslutt fikk jeg beskjed at You Eun at legevakta var åpen, så jeg kunne stikke dit. Det var et stykke unna der jeg bodde men bare å hoppe i en taxi. Hun kunne møte meg hvis jeg ønsket det. Så etter litt mer at så fant jeg en taxi og kom meg av gårde. Etter litt venting ble jeg vist til en seng jeg kunne legge meg i, eller som var min da i det minste. Når jeg legger meg ned begynner jeg å hoste. Så før jeg egentlig får sett meg rundt kommer en bort og ber meg gi en urinprøve. Så jeg blir fulgt til et toalett, får en kopp og mens jeg er på vei inn får streng beskjed om å ta av meg bhén. Jeg snur meg og ser overasket på henne, men hun ser streng ut og jeg tør ikke egentlig gjøre annet når jeg står der inne. Så er det bare å gå pliktoppfyllende

til plassen sin og vente. Kort tid etter at jeg har fått satt meg på sengekanten igjen kommer ei med et bekken med masse ting oppi og skal sette drypp på meg. Jeg får ikke vite hvorfor, men når de ser så bestemte ut de sykepleierene eller legene så gjør jeg som jeg bår beskjed om. Men hu var dyktig så jeg merka så å si ingen ting, og det er jo altid bra. Selv om You Eun som sitter på en stol ved senga vedsidenav tydelig føler seg uvell, så smiler hun til meg og prøver å trøste meg. Selv om det mer eller mindre blir jeg som trøster henne. Men hun sitter der og holder meg med selskap.

Etter en halvtime, trekvarters tid kommer en ny sykepleier/lege bort til meg med et nytt bekken med ting. Denne gangen en sprøyte. Han drar for gardina ber meg reise meg og peker at denne sprøyta er jeg så heldig at jeg får i skinka. Yey for meg. Litt forvirra reiser jeg meg bare opp og trekker ned buksa. Selv om det ikke er så lett med en nål inn i hånleddet. Han var også flink og jeg fikk egentlig ikke med meg at han satte sprøyta, og tenkte at detta gikk jo veldig bra. Selv om jeg ville vist hva det var, men han snakka ikke engelsk. Så mens jeg prøvde å ta på meg buksa igjen tok han tak i stativet med dryppet mitt og gikk. Så da hadde jeg ikke stort andre valg enn å følge etter. Jeg ble eskortert bort til en gang med stoler og ble plassert der. Kjapt oppdaga jeg at det var Røntgen avdelinga, så jeg skulle faktisk ta røntgen. Så mens jeg sitter her kommer en lege ut, roper opp et navn og ingen reagerer. Det var egentlig bare meg, en familie med en liten gutt, en dame som lå i en seng og en mann i en rullestol, så hver gang tenkte jeg at det kan jo hende at de prøver å si navnet mitt…. Men når jeg ser på legen ser han ikke på meg, så da tenker jeg at navnet sikkert står på koreansk. For jeg er den eneste hvite her. Overaskende kjapt blir jeg ropt opp, selv om navnet ikke var helt rett, og jeg får komme inn på en av salene. Der får jeg en alt for stor blå sykehusbukse og blir mer eller mindre plassert i et bøttekott med dryppstativet mitt så jeg får skiftet. Så er det 4 bilder før jeg blir sendt i bøttekottet igjen og skal skifte tilbake. Gleden av å ha på olabukse når man skal på sykehuset. Får tenke på det til nestegang.

Så er det bare å gå tilbake til plassen min. Når jeg kommer tilbake er det nesten fult. Da jeg kom var vi tilsammen 4 mennesker på 12 plasser. Og alle jeg ser, med untakk av en liten gutt har fått drypp. Så flere av oss sitter/ligger bare her, med posene våre og hoster og harker. Og i ca halvannen time til blir jeg sittende her, med You Eun som selskap, uten at det skjer noe nevneverdig spennende. Ikke annet enn at hun tilbyr seg å stikke ut i kaffeen som ligger i venterommet og kjøpe en ingefærte til meg. Jeg sier bare ja, men er litt skeptisk, for te er ikke helt min greie. Men hun kommer tilbake med en kopp skikkelig ingefær og honningte brygget på ingefærbiter som ligger og vaker. Det var overaskende godt, så jeg sitter å nipper te for å ha noe å gjøre på, mens vi sitter å småsnakker og jeg legger kabal når hun er tydelig uvel.

Mens jeg sitter der med teen min har jeg litt tid til å se meg rundt, så jeg legger merke til at alle som jobber her har gode sko på seg. Og jeg ble nesten litt overasket fordi da jeg var på legevakta i Nah Trang i Vietnam gikk mange av damene rundt med høye heler, plastsko og plastsko med heler som var for små og det som var. Men det er jo bra, at de passer på å bruke gode sko.

Så kommer en lege og skal snakke med meg. Hun går over symptomene som står i papirene mine, sier at de fant ingen ting på blodprøven, bildene eller noe som helst, så egentlig er jeg frisk. Men det kan hende det er noe virus som har satt seg. Så derfor skal jeg får noen medisiner, dra hjem og slappe av. Men før jeg går blir jeg satt opp til på en time, på oppfølging. Så hvis jeg ikke føler meg bedre innen 3 dager så har jeg en time hos en engelsktalende lege på torsdag. Genialt…

Så før jeg får gå er jeg jo så heldig at jeg får betale. Og det gikk heldigvis greit.

Så da måtte jeg bare ned på apoteket først og hente medisinene mine. Skal si at man får medisiner når man egntlig ikke er syk her nede…. Og heldigvis hadde jeg fremdeles med meg You Eun sånn at hun kunne forklare meg alt detta. En flaske med noe som jeg skal gurgle 4 ganger om dagen, to sett med tabletter, en til morgen og en til ettermiddag og kveld. Så den posen med røde godsaker er kunn til morningen. Så ganske held

ig der. Men d

et stoppet ikke med det, jeg fikk også noen små poser, som så ut som antibac serivetter med tegneseriefiruger på. Og det var en shot jeg får lov til å shotte 4 ganger om dagen. Så her gjelder det å ha tunga rett i munnen og huske hvem jeg skal ta når og hvor.

 

 

 

Flying home for christmas, cant wait to see those faces….

Egentlig tenkte jeg å blogge litt før jeg dro hjem til Norge på ferie, men da hadde jeg så lyst til å skrive om at jeg skulle hjem… Men mamma og jeg ble enige om at vi ville overaske de fleste, så da ble det til at jeg ikke skrev noe om det. Så selv om jeg kun hadde vært i Korea i 3 uker, så ble ferien litt for lang for meg til at det fristet å bli her over jula, så da ble jeg enig med mamma om at jeg dro hjem.

Men kan begynne litt før det. Jeg hadde kjøpt flybilletter hjem for den 20 des, så jeg laget en avtale med ei av de få jeg kjenner her nede U-Eun. Hu skule hjelpe meg med å kjøpe noen julegaver til folka hjemme før jeg dro hjem. Så jeg møtte henne i nærheten av jobben, siden det er et av de få stedene jeg har oversikt over… Så tok vi en taxi til et sted jeg ikke husker hva heter. Der er det en del butikker som selger tradisjonelle varer uten at det er for mye turist og suvenir preg over det. Så her tuslet vi rundt og så på litt av hvert. Jeg endte opp med å kjøpe det meste av gaver her faktisk. Det var flere butikker på hver side av gågata så det var å tusle mellom. Noen av butikkene var store lokaler så jeg fikk kjøpt flere ting på samme sted, men ikke i samme butikk… Så selv om jeg hadde stort kjøpehjerte så ble det med en gave til mamma, en til pappa og en til brodern her, også noen smågaver til veninner og et par andre ting jeg ikke kunne gå derifra uten å kjøpe 😛 noe til meg selv og sånt, som jeg ikke behøvde ta med til Norge. For måtte jo tenke på det å. Hvordan få med ting… ikke for stort, knusbart, tungt osv. Men det jeg fikk med meg var jeg veldig fornøyd med. Også har jeg innsett at jeg må tilbake snart for jeg må bare ha meg en lampe. og der hadde de noen utrolig nydelige lamper….

Så begynte klokka å gå litt ifra oss så vi dro tilbake til Myeng-dong som området jobben ligger i heter. Her er det et stort varemagasin som jeg ikke husker hva heter. Men jeg merket fort at det var dyrt. Og veldig stort. Men etter å ha tuslet litt i etagene gikk vi ned i kjelleren til maten. Jeg ville ha med litt tradisjonelt koreansk hjem til kjøkkenet til mamma og pappa. Så jeg fikk litt tips, gikk oss vill, fikk smaksprøver, tittet litt, smakte litt mer, tok med oss det vi trengte, og smakte litt mer. Så i baggen hjem ble det med litt tørket småfisk, ost på «pølse» krydder og andre godting.

Så da vi gikk fra hverandre den kvelden var klokka rundt 8, men jeg var ikke helt ferdig. For å få med meg alt hjem trengte jeg nok en sekk til, og begynte å tusle rundt i shppingstrøket. Der har de alt fra ting jeg kjenner til som Mango, HM, Levis og Body Shopp bla. annet og en del butikker jeg ikke har noe forhold til… Men jeg gikk litt rundt, med de tunge posene mine og fant litt flere ting å kjøpe med meg før jeg dro meg selv ned til banen og kom meg hjem.

Endelig hjemme på rommet mitt var klokka nærmere 10, og det meste av restauranter var stengt, men jeg fikk med meg noen friterte godsaker, hentet litt ris og fikk spist litt på rommet. Så da var neste prosjekt å pakke. Men jeg hadde god tid, ettersom jeg skulle ta flyet i 11 tiden på formidagen kunne jeg ikke gå å legge meg. For da ville jeg aldri kommet meg opp i tide. Så da sto døgning på agendaen. Kvelden begynte med litt ompakking av gaver, strategisk plassering, litt netflix, pakking, dusje, pakke litt til, snakke med mamma, pakke om, litt vasking av skrivebord og gulv, strategisk omplassering av pakkede ting og litt mer netflix. Phu, for en kveld. Men da klokka endelig begynte å nærme seg avreise var baggen klar, sekken var pakket og jeg var good to go.

Viste sånn ca hvordan jeg skulle komme meg til flyplassen, så jeg tok det litt på feelingen underveis tenke jeg. Så da var første etappe å komme seg til banen itt før kl 7 på morningen i kulde med en bag på slep. Så var det et stopp til Seoul Station, derifra skulle det gå tog videre til Incheon. Så jeg prøver å spørre noen, men folk er så stressa i morgenrushet. Men til slutt peker ei mot en trapp ned til bane 1. Annehver går til incheon. Så jeg venter på den som går til incheon og går på, setter meg ned og følger med på soloppgangen som skjer uttenfor når vi er over bakken. Men for sikkerhetsskyld sjekker jeg banekartet jeg har lastet ned på mobilen min… Og faen, Incheon er jo stort, det er sin egen bydel og er sikkert på strl med Bergen eller no… For der jeg ender opp er langt fra Incheon international airport, som er dit jeg skal…. Hmmm, får opp reiserute men det tar meg nesten en time lengre enn jeg hadde planlagt at det skulle, så da har jeg kun halvannen time på flyplassen? nei det funker ikke. Så jeg går av og hopper inn i en taxi istede. Jeg har en halvtime til jeg planla å være på flyplassen, så satser på at det går. Taxisjåføren ser på meg, starter å kjøre, skrur av takstameteret og sier noe på koreansk jeg ikke forstår. Ikke at jeg hadde forstått det om han sa noe annet for jeg kan jo faktisk ikke et ord… Men det han skal fram til er at han vil ha 40.000 won. Jeg sier nei og peker på takstameteret. Litt irritert kjører han videre. Vi kjører forbi en flyplass, men den var så liten at det kunne ikke være den. Også kjører vi videre og videre. Jeg har ingen peiling på hvor vi er, og håper bare vi er på rett vei. Så jeg sitter litt stressa, holder fast veska mi, sånn for å ha noe å holde i og ser på klokka ca hver minutt. Litt stressa sier jeg til meg selv at det ordner seg. Jeg har ikke missa et fly hittil, så detta går bra. Hjertet roer seg på en måte litt når han kjører i 160, og jeg sitter å lyver til meg selv at det kun er miles pr hour ikke km/t… Så nærmer vi oss et stort bygg og flytrafikk og jeg roer meg litt, slipper grepet om veska for å få litt blodsirkulasjon igjen og ser at klokka er 5 på 9. Akkuratt kl 9 stopper han uttafor en av de sikkert 20 inngangene til flyplassen, peker på takstameteret som viser 38000 won. Han får 40.000 og jeg bryr meg ikke så veldig. Lettet tar jeg med meg bagasjen ut og kommer meg inn på flyplassen. Herifra går alt så å si som smurt. Ingen kø i innsjekk, bagasjen direkte til Oslo og seter ved midtgangen hele veien hjem. Så er det sikkerhetskontrollen, og gudbedre den er lang og varm. Men jeg besvimer ikke på veien inn, kommer meg til passkontrollen uten problemer og endelig får jeg kjøpt meg noe å drikke. Skal på gate langtvekkistan og må ta tog til neste terminal. Lett som bare det. Også har jeg god nok tid til å bestille meg noe varmt å spise, og sette meg ned. Husker ikke hva det var for nå har jeg vært våken i omtrent 20 timer og er egentlig veldig trøtt. På vei til gaten har jeg tid til å kjøpe med meg en sjokolade til turen. Så er det bare å komme seg inn på flyet, finne setet mitt, flytte meg til en tom 4.er rad når alle er kommet inn på flyet og puste lettet ut. 9 timer med flyreise forand meg på dagsflyet til Helsinki er det ikke lett å sove på. Det er lyst og de snakker over høytalerannlegget hele tiden. Men en time her og en time der får jeg til, og ser litt på film imellom. Tedd var ikke så morsom som jeg hadde håpet, men underholdende nok til at jeg ikke sovnet underveis. 2 måltider ble servert på flyet, ingen av dem kunne jeg spise ettersom de primært inneholdt paprika, så da ble det rundstykke med smør, juice og litt kjeks jeg overlevde på.

Vel fremme i Helsinki hadde jeg ikke så god tid til å bytte fly, men ca en time skal være nok. Først måtte jeg gjennom sikkerhetskontrollen i Helsinki, og derifra gikk jeg mot gatene. Men jeg så ikke gaten min så jeg måtte finne innformasjonen. For å komme meg dit måtte jeg gjennom (!) en Angry Birds butikk som solgte alt mulig rart, bamser, drikke, spill, godis and whatnot. Hos innformasjonen får jeg vite gaten, men gud forby at han sier noe anna… På veien til gaten må jeg gjennom en passkontroll før jeg ender på terminalen. Yey. Kappganger litt til gaten, har ca 15 min til boarding så jeg kjøper meg et rekesmørloff med majones som var hvit og lignet mer på rømme. Smakte ikke godt heller. Så etter at jeg har fått roet meg litt ser jeg at flyet er forsinket med en time eller no…. Phu, så jeg kan se meg litt om i taxfree butikker og sånn. Innom Marimekko som hadde en del stilig klær, innom en ny angry birds butikk som hadde spill du kunne prøve både på padder og in real life. Sette opp noen bokser og sånn, sprettert med fugler og woila… Men måtte jo innom mummi butikken… Der hadde de så mye søtt. Bamser av ALLE i mummidalen, nøkkelringer, kopper og fat, smykker, bagger med bilder og det som var. Men så kom jeg på at jeg skulle jo bli hentet på gardemoen, ikke bare av mamma, men av ei til som ikke viste at jeg skulle hjem…. Så jeg prøver å komme meg på nett via mobilene mine, men ingen ville. Uansett hvor mye jeg banna og hvor strengt jeg trykket på skjermene… Men så kom jeg på at jeg hadde med meg i-paden og der fikk jeg internett… Endelig

Men så fikk jeg et problem til… Hvordan skulle jeg få tak i mamma? jeg sendte en melding på fb, men var ikke sikker på om hu fikk den opp med en gang. min mob f.eks oppdaterer seg kun hvert 30. min… Så jeg sendte en pm til brodern og en til ei veninne om de kunne gi beskjed til mamma. Litt stressa tar jeg med meg tingene mine og prøver å gå av meg rastløsheten. Frem…. også på vei tilbake til gaten dukker plutselig opp 15-20 flyplassansatte i unniformene sine, steller seg på rad og rekke og beynner å synge. Jeg tror det er Finske julesanger, for det er sånt man merker. Også var det 20. desember…

Litt roligere får jeg melding fra hu veninna mi om at hu hadde sendt sms og fått svar, så da var mamma klar over at jeg ble forsinket. Så da var det bare å ta det rolig siste etappe og ikke stresse.

Vel fremme på gardemoen gikk jeg rett inn i taxfreen, tok med meg det jeg skulle og stilte meg opp for å vente på bagasjen. Ventet og ventet, og det ble færre og færre folk, ventet og ventet før det kun var meg og fire til fra flyet. Da dukket det opp en bag som var min. Derifra gikk jeg ut og opp. Der står de vanligvis å venter de foreldra mine… Så da kom mamma ut av bilen og jeg fikk en stor klem. Men det satt jo ei til i bilen som ikke viste at de skulle plukke opp meg. Så jeg gikk bort, åpnet døra og sa «God jul» Hu stirra på meg i et par sekunder før hu skvetter bakover og sjokkert ser på meg, og kjenner meg igjen. Rundlurt og med et smil om munnen satt AnneLise og sa at da ble det jul i år også. Hu og mannen hadde vært bekymra for meg og hvordan jula skulle bli for oss alle…

På veien inn til Oslo snakker vi litt om alt, livet i Seoul, hvordan vi hadde lurt AnneLise, om hvordan de hadde hatt det på ferie, om hvordan vi hadde lurt henne og om det meste mellom himmel og jord. Så da vi hadde kjørt AnneLise hjem fikk jeg en stor klem, og en til, og ennå en. Det er altid koselig.

Til middag, eller for meg, gud veit hvilke måltid det ville vært, mat ble det den berømte bobbos pizza. MMMMMM Godt var det! Og når jeg endelig fikk lagt hodet på puta kunne jeg ikke helt tro at jeg faktisk var i Oslo.

Første dagen i Oslo gikk med til litt massage før kvelden skulle brukes til Andresenske smalahove og pinnekjøtt lag. I utgangspunktet var det ingen som skulle vite om at jeg kom hjem, andre enn mamma, pappa og brodern, men ettersom onkel Petter og Tante Nina skulle bestille mat så måtte de nesten få vite at jeg var med for å spise. Planen var at pappa og brodern skulle gå bort til onkel først og sitte der og prate med folka etterhvert som de kom, og i mellomtiden skulle mamma og jeg sitte på en cafe eller noe. Så når alle hadde kommet skulle mamma og jeg komme inn og overaske alle. Enten utkledd som nisse, eller som jeg foreslo, som en pakke. Kutte noen hull i en stor eske og pakke inn esken i julepapir. Men ting skjer ikke alltid som man forventer. Så da vi fikk beskjed om at lille Matilda var syk og Josefin ble hjemme med henne, og at tante Line ble litt sen pga jobb så ble det ikke helt sånn. Så istede dro vi bare ned tidlig, og overasket familien etterhvers om de kom inn. Og det var så koselig. Alle de ansiktene som var glade for å se meg… Men noen av det morsomte var faktisk den første jeg møtte. Audun stod i døra hos onkel og tante på veg ut, han ser mamma komme inn, og rett bak var jeg og resten bak meg. Så så han på oss, sa hei, sa noe til faren sin, før han ser på meg igjen og spør noe som «hva gjør du her?»  Og etter at vi hadde fått kommet oss inn, tatt av oss jakker og sko, så sa han noe som «vi må holde det hemmelig til lille julaften, så kan du overakse Josefin»

Resten av kvelden var kjempebra. Smalahove var utrolig godt, og jeg brydde meg overaskende lite over at det lå et øye der og så på meg. Men grensa går faktisk ved å spise det… hehe så det fikk noen andre gjøre. Men det er overaskende hvor mye pirking og styr det er å spise smalahove. Og pinnekjøttet var utrolig, og ikke minst selskapet.

Det ble noen siste julegaver kjøpt den 22. desember og den 23. Og ikke minst skulle vi på lillejulaften selskap hos Audun, Josefin og Matilda. Også var jo Josefin sine foreldre på besøk, så da ble det svensk julemiddag til mat. Men før det måtte vi jo overaske noen folk. Mamma og jeg begynte med å skulle stikke innom Tante Gerd med julegave. Så mamma kjøprer ned og går inn først. Jeg står nede og får på meg nissekostymet, med pute under jakka, parykk og skjegg. Så banker jeg på, med sekken over skulderen og er nok den første nissen Tante Gerd har sett på mange år. Var gøy å gi litt julestemning. Så dro vi opp på Bøler og henta gutta i familien før vi dro ned til Audun og familien. Fremdeles i nissekostymet skal jeg overaske Josefin og Matilda. Jeg har til og med en liten gave til Matilda. Regnet ikke med at de ville få nissen på besøk på selve julaften så da kunne jeg jo gjøre nytta. Igjen stod jeg igjen for å ordne med parykken og skjegget mens resten gikk opp. Så kommer jeg til slutt, banker på døra og sier God Jul når Josefin åpner døra. Jeg får verdens største klem, og kan ikke noe for at man blir litt rørt. Det er godt å føle seg velkommen og litt savnet. Mens jeg står og holder Josefin så hører jeg Matilda si til Audun at det er jo Silje jo… hehe kunne ikke noe annet enn å le litt da. Men i det hun skulle få en pakke ble hu litt skeptisk, selv om hun tydeligvis viste at det var meg.

Resten av kvelden gikk i litt mer om Korea, vinteren, jula og «Herregud, du er hjemme» Så alt i alt en utrolig koselig kveld med god mat.

Glemte detaljer

Så glemte jeg vist noen ting…

Etter at jeg hadde vært med Yun til Ji for å spise så gikk vi alle tre til et sted for å kjøpe kaffe. Så koselig tenkte jeg, endelig noe jeg veit hva er 😛 Men så var det vist bare jeg som skulle ha kaffe. Men den var god, og kosta ca 7 kr og stedet var helt utrolig kult. Skal ta bilder en dag. 

Mens jeg stod å drakk kaffen min stod jentene å røyka. Sånne tynne lange røyk som ser ut som supermodeller… men det så bare merkelig ut for da de stod med filteret i mun, så hadde de hele filteret i mun. Det så ut som de prøvde å sluke dem, litt sånn, hvertfall spise litt av dem. Men hver sin smak altså.

Også da vi skulle ta metroen fra yun sin sted og til meg så stod vi nede på perongen, så kom det en litt full dud bort til meg, smilte, tommel opp, og spurte om han kunne ta bilde sammen med meg. Før jeg egentlig får svart så er jeg foreviget på en gameboy eller noe sånt med webcam på…

 

Dagen…

Hvor i all verden skal jeg begynne?

Kom meg til Moskva i et stykke og lander 45 min før neste boarding begynner. Jeg skjønner ikke en skit av hva de sier på flyet for jeg tror heletiden at de snakker russisk. De snakker vist engelsk innimellom å, men det hører jeg ikke 😛

Så jeg forbereder meg på å løpe og eventuelt ta tog til neste terminal. Men heldigvis var det ikke så langt til terminal D, så litt kjapp gange til å få opp blodtrykket er nok, og jeg er fremme med god margin. Så sitter vi å venter på boarding…. Men kvarter etter antat boardingtid blir det opplyst at flyet er flyttet fra 21.15 til 22.10. Yey for meg, da har jeg tid til å spise litt. Men når alle menyer er på russisk så er det ikke så enkelt. Så etter å ha gått mellom 3 kafeer en stund gir jeg meg og setter meg på det nærmest gaten. Der kan jeg peke på en bakk med stekte poteter og de tar kort. Så for å slå på stortromma ble det et glass med nypresset appelsinjuice også. Som jeg klarer å glippe og søle uttover halvparten av potetene. Så syrlige og bløte poteter til middag fredagen altså. Samtidig som jeg styrer med poteter og passer på gaten så prøver jeg å få logget meg på skype via mobilen, sånn at jeg kan gi beskjed om at jeg er forsinket til de som skal møte meg. For sånn beleilig nok hadde jeg ikke mob nr til noen…

Så blir det endelig boarding og jeg kan som nr to gå inn på flyet. Via 1. class da vettu så vi veit hva vi går glipp av. Så fra to seter i bredden med bord mellom går vi bak til 2, 4, 2 med lite benplass og seterygger som sikkert var mer i vater enn veggende i leiligheten hjemme. Ubehagelige seter er vel en liten underdrivelse.

Men det var så få mennesker på flyet at jeg kan sette meg på en 2seters aleine. Det var jo en livredder, for jeg tror faktisk at jeg ville krepert om jeg var nødt til å sitte rett opp og ned i nesten 9 timer, som ble litt i overkant av 10 faktisk. For når vi endelig kom inn på flyet og alle hadde fått satt seg så stod vi i en time og vel så det. Så jeg var lei og sliten, men var litt døgnvill med tiden i Oslo på armen, Moskva på mobilen og tenke i Seoul tid. Det skal godt gjøres å holde styr da. Så jeg tenkte at jeg skulle gjøre meg litt trøttere og se på en film. Så da ble det MIB 3, men trøttheten lot vente på seg, så da ble det til tvang.

Legge seg på tvers, sittende, med hodet mot veggen, mot midtgangen, med ryggen lendt bak, med pute her og med pute der… Noen kvarter her og der mellom snuinga ble det jo, men vil vel ikke påstå at jeg har fått god søvn.

To be continued.
For nå som jeg skriver dette er klokka midnatt hos meg, og jeg har vært våken i nærmere 30 timer

På flyplassen forventet jeg nesten litt problemer ettersom jeg ikke hadde klart å få tak i visum før jeg kom meg til Korea.
Så da jeg hadde stått litt i kø til passkontrollen, og blitt henta og vist til en annen der det ike var kø så var det bare å la det stå til.
<Først vise pass, legge to fingre på en maskin som skanna fingeravtrykkene mine, mens jeg ble avbildet av et webcam på samme maskina. oi oi som de dokumenterer tenke jeg. Så fikk jeg to eller tre spm om hvorfor jeg var her, og det er jo pga jobb… Men ettersom jeg ikke hadde adresse så skrev jeg bare navnet til jobben så var alt i orden gitt.

Så da var det bare å hente bagasje og komme meg avgårde. Der ventet to stk på meg, sjefen min Victor og forloveden hans You. Ikke med lapp med navnet mitt på dessverre, nesten litt skuffa der altså, men han kjente meg tydeligvis igjen for han ropte navnet mitt og pekte hvor jeg skulle gå. Så da var det jo egentlig bare å komme seg videre.  Taxi til byn og hjem til dem. Der satte jeg fra meg bagasje og slappet av litt før det var ut for å finne et sted å bo. Ble sittende og se på merkelig koreansk tv som jeg egentlig ikke forsto så mye av. Men greit å ha noe annet å fokusere på i noen minutter.

Jeg fikk vite litt om de forskjellige typene leiligheter de har her og ca hva de lå på av pris. Så jeg tenkte å gå for noe billig i begynnelsen, så kan jeg heller oppgradere etterhvert :p
Fikk se bilder av en hybel som kanskje var aktuell, med en seng, en komode og en hylle. Og for ca 1500 i mnd syntes jeg ikke det var ille. Men mens jeg var i leiligheten der snakket You med ei anna ei som viste om et rom til utleie.

You og jeg gikk fra leiligheten og ned til metroen. Sånn at jeg skulle vite hvor og hvordan jeg skulle komme meg til og fra. (for jobben ligger i bygget vedsiden av leiligheten dems) Så var det å skaffe seg metrokort etter en sånn liten chip, og fylle det på. Heldigvis hadde jeg fått Won fra ei som heter Kirsten før jeg dro, så jeg hadde mulighet til å betale. 3 stopp og vi var fremme ved Sookmyung som er stedet jeg skulle se på steder å bo. Men først opp til veninna, som nettopp har åpnet et spisested. Der bestilte vi litt mat, og det var egentlig ikke litt, det var noe som så ut som pannekaker med stekt løk, nudler i chillisaus, glassnudler pakket inn i sånn tørket sjøgress som man bruker til sushi som var fritert, dumplings og masse anna jeg ikke klarer å huske. Jo, noe kjøtt som var grått, som vistnok var svin. Ikke veit jeg hva de hadde gjort med det, men det smakte tørt og var vist best med salt på…
Men derifra gik You og veninna Ji til et sted som Ji viste om. Det var et passe stort rom (10-12 kvm) med seng, skrivebord, liten hylleting, og et sted til å henge fra seg klær. Det var et kjøkken med ei kokke som lager frokost og middag og et merkelig lite bad. Men det fulgte med internett og hele greia kommer på rundt 2000 kr. Så jeg slo til og nøklene var mine. Men det jeg trengte å ha med selv var laken, dyne og pute sånn i første omgang. Så da var det tilbake til spisestedet til Ji.

Derifra dro hjem til Ji, som nylig har flyttet inn i en ny leilighet så hun også trengte noen ting, når vi først skulle på E Mart. Det er en butkk hvor du kan få tak i så å si alt. Så en taxi ut dit tok ikke mange minuttene og kostet ikke mange kronene. Også er det sånn som på amrikanske filmer her når du skal praie en taxi, det er mange av dem, løft opp armen og plutselig er du i en taxi. men døra på venstre side bak er «ødelagt» sånn at man ikke skal gå ut i trafikken. Hopp inn fra høyre.
Så på E Mart var det å hente tralle også var vi på vei. Dyne, pute og laken måtte jeg ha, så ble det noen små kasser så jeg kan ha tingene mine i når jeg skal på badet, bare å plukke med seg, og en til andre ting. Så ble det til å ta med litt juice, vann og frukt.
I matavdelingen var det flere som sto å laget smaksprøver, og som de ropte, kom å smak eller noe sånt, og de overdøvet hverandre. smaksprøver på fisk, østers (rå), stekt sjøgress, kylling, annanas, krabbe/nuddel suppe, og hvem veit hva anna. Det er ikke godt å si. Men jeg overlevde hele turen og fikk med meg det jeg skulle. Selv om prisen kanskje var litt i overkant av hva jeg er vant til å se på en kvittering så gikk det uten hjerteinnfarkt det å. 214 040 won er egentlig ikke så ille, det er rundt 1100 nok kr. Men det ser så mye mer ut når det handler om 100 tusen og sånn… Hehe, men blir nok vant til det å.
Mens jeg satte ting på rullebåndet sånn at jeg skulle kunne betale ber You meg om å bare sette ting i handlevogna igjen på den andre siden. Jeg gjør som jeg får beskjed om, og venter til de andre jentene hadde fått betalt sitt.
Så går vi bort til et kaosområdet med brei tape og sammenslåtte kasser. Ingen bæreposer her i gården nei, det går i kasser. Så da får jeg finne fram to passende kasser, tape dem opp og fylle dem med varer. Vel ute av kjøpesenteret står vi med to traller, til sammen 5 bokser og to dyner pakket i hver sin stoffpose. Og vi håper på en taxi, men for å komme dit må vi over gata. Vi klarer å bære alt, kommer oss til en taxi som ikke vil hjelpe til med bagasjen, og heller ikke åpner bagasjelokket. Så da blir alle varene og Ji sendt avgårde til spisestedet og You og meg kommer etter. Og det som er smart er at man kan betale taxi med metrobrikka, sånn at det ikke er livsnødvendig med kontanter. Smarte greier.

Phu, alt er gått slag i slag og klokka er vel 7 når vi er tilbake på spisestedet til Ji alle sammen.

Foresten så er You og Ji begge flinke i Engelsk. Ji har også studert i USA så hu er ganske dyktig. Også er de to som jobber sammen med Ji også amrikanere, såvidt jeg har forstått, så hvertfall noen som jeg kan snakke med uten problemer. Også er spisestedet bare et steinkast fra rommet mitt.
Han ene som jobber der hjelper meg og Ji med å få kassene ned til rommet mitt. Der ble de bare plassert, og vi gikk tilbake igjen.
Her blir det lit mat igjen, og jeg må inrømme at jeg ble litt skeptisk. De hadde noe orange som de spise sammen med rå østers og kokt sjøgress som de dyppet i chilli saus. Som ble spist med sprudlevin. Jeg smakte på rå østers dyppet i dette orange, men må si at det passa ikke helt meg ennå. Det gikk såvidt ned, på betingelsen at jeg lovet meg selv å ikke ta en til… De andre spiste og koste seg mens jeg ble sittende å drikke sprudlevin. Så ble turen tilbake til leiligheten til You og Victor. Der hentet jeg tingene mine, så ble det taxitur hjem aleine.

To trillebagger og en sekk inn på rommet sammen med det jeg handlet tidligere på dagen. Klokka er nå blitt over 10 lokal tid og jeg begynner å merke at jeg er sliten. Men rommet må fikses litt før jeg legger meg.
Jeg legger på senga sånn at jeg når som helst kan dette oppi og sove. Så blir det til å finne fram klær som jeg trenger. Men det blir til at jeg henger opp nesten alt jeg har. Men det stopper seg selv når jeg går tom for hengere. Det eneste som ikke er oppe da er penklær og et par kjoler. Men i mangel på komode eller andre ting å legge «småklær» i blir det til sokker i en pose, undertøy i en og singletter i den siste jeg har.

På skrivebordet kommer bøkene opp, finner sted til mat som kan stå på rommet og legger alle ledninger i en haug i en hylle.
Og sist men ikke minst et juletre og bilde av Matilda er kommer opp.
Jeg skrur på macen og plugger i den ledningen som internettet skal komme fra. Men det funker ikke, så jeg har «lånt» meg et åpent tråløst nett her som funker som bare det.
Første delen av innlegget her ble skrevet da, men så innså jeg at klokka begynte å nærme seg 1 på natta så da var det påtide å legge seg. I en utrolig hard seng foresten, helt utrolig at det går ann å lage så mye senger uten sement…

Penger

Den som leter finner.
Jeg har hatt i mange år nå en sparefrosk som jeg kun har spart utelandsk valutta i. Småmynter og eventuelt sedler som jeg har hatt igjen etter en tur.
Siden sparefrosken og alt annet fra bokhylla skulle pakkes ned tok jeg ut alle myntene fra frossen, og av ren nysgjerrighet valgte jeg å se hva jeg hadde, som ble til at jeg også telte… Hehe

Så i en liten sparefrosk hadde jeg:
19 pund og 27 pence, 15 pund i sedler, resten i mynt
7 kr og 50 Öre svenske
55kr danske
12 euro og 89 cent med 10 euro i seddel
2 cent og 1 dime amerikanske dollar
56 Tsjekkisk korunae
50 bin lira tyrkisk
13 santimu fra Latvia
290 forinter fra Ungarn og sist men ikke minst
1 pfennig fra Tyskland

Det var tre av dem jeg ikke fikk til å sjekke i valutakalkulatoren på nett og det var pfenning, bin lire (som ikke finnes lengre) og de amerikanske cent og dime. Men ellers fant jeg ut at set var jo jaggu litt penger i frosken.
Hele 358,73 norske kroner med dagens kurs.
Og det var noen som overrasket meg. F.eks forintene som bare var 7,66 kr, og at de 13 santimun som egentlig er 0,13 lats var hele 1,38 norske kroner.

Så da lærte jeg noen nye myntenheter i dag også. Også fnt jeg ut hvor pengene mine blir av, det er ikke skybert som tar alt, noe veksler han også inn i merkelig valutta.

Silje gjør ting hun ikke kan

Det har seg sånn at jeg ikke alltid tenker lengre enn ikke så langt. Og da blir det sånn at å flytte til Sør Korea er smart og det å flytte 1 desember ikke er noe problem, helt til jeg kommer på at det kanskje utgjør min første jul aleine. Oi oi, ikke helt gjennomtenkt da altså. Og det samme skjedde i dag, jeg kom på at det finnes noe litt lengre unna enn ikke så langt.
Tidligere i uka bestilte jeg to bøker på Amazon og de fikk jeg i dag 🙂
Den ene var en bok jeg har ønsket meg lenge dom jeg endelig kjøpte og den andre kom som en selvfølge etter at jeg takket ja til jobb i Sør Korea, en lommepalør.
Så da fikk jeg den søte lille boka i posten i dag, og med et smil om munnen satte jeg meg ned med boka. Spent var jeg faktisk, helt til det slo meg at jeg ikke hadde tenkt langt nok igjen.

Jeg har ikke tenkt på at jeg ikke har språkøre eller at de fleste koreanere ikke kan engelsk.
Men jeg får da min engelsk koreanske ordbok med tematisk oppsett og blir litt satt ut av min egen evne til å ikke helt forstå hva det betyr å lære seg et nytt språk. Oi oi oi, men gjort er gjort og deal with it…
Alt går, noen ting tar bare litt lengre tid. Det samme gjelder å oppdage alt som skjer etter mine korttenkte valg. De kommer etterhvert. En bedre seint enn aldri.
Så for å samle litt forståelse til mitt nye umulige prosjekt så legger jeg ut en av de letteste sidene i boka mi…

Orkideens overtak?

Da jeg slutta å jobbe på tolketjenesten i Rogaland fikk jeg en fantastisk pen orkide som en avsluttningsgave. Jeg kan i dag ikke fortelle deg hvilke farger den har, for det husker jeg ikke. Den hadde hauger av vakre blomster på seg en stund, så datt de av, som seg hør og bør når en er en orkide. Og ikke minst min orkide… Problemet er at det har ennå ikke (3 år etter) kommet nye blomster. Men den lever i beste velgående (kanskje ikke helt siden den ike blomstrer, men dog…) så det kommer nye skudd og blader titt og ofte. Men som sagt ingen blomster. Jeg har levd i trua på at en dag må det skje noe.

Så hadde jeg besøk av ei veninne som jobber i gartneri, og som har gjort det i noen år. Hun satt å så på orkideen min, og tilta på hodet og hevet øyenbryna. Jeg spurte om ikke den var fin? Hu så på meg og så svarte hun bare «har aldri sett en orkide som ser sånn ut…» Hmm høres ikke bra ut. Den var en gang fin og høy også var selve stilken buet på «topen» også var alle blomstene på den delen av stilken som da var bøyd nedover. Alt fint og flott. Men så døde den delen som var bøyd nedover etter en stund, så det tok jeg vekk. Men det spurer og gror litt her og der, så jeg skal være enig i at den ser litt undelig ut. Men så la hun til at «den spirer jo, så det kan jo hende at det kommer noen blomster snart.» så smilte hun. Sympati smil tenke jeg, men jaja vi tar det vi får.

Ennå noen dager senere snakka jeg med ei anna veninne som heller ikke er så flink med blomster og ting som skal leve og sånt hjemme hos oss selv. Hun så på planta etter at jeg hadde fortalt om samtalen min, også sa hun bare, kan jo hende at du trenger en mindre orkide. Kanskje denne er så stor at den ikke vil lystre? Og det kan jo være et poeng. Den har bod hjemme hos meg så lenge at den har arvet staheten min og gjør sitt ytterste for å ikke gi meg gleden av en blomst… Så slo det meg, at kanskje jeg trenger å kjøpe meg en liten orkide sånn at den skjønner hvem som er sjefen? At den store jeg har nå ikke har forstått at det er jeg som (liksom) skal ha kontrollen? Så det vurderes sterkt om jeg skal true den store med utkastelse hvis den ikke skjerper seg, så kan jeg kjøpe en liten søt en som (hvertfall i en kort tid) har blomster, og som kanskje er mer villig til å lage flere seinere.

Tror jeg skal vurdere det litt til, kanskje til etter sommeren, sånn at den faktisk har blomster mens jeg er hjemme i leiligheta… Lurt!

Skjer det noe?

Svaret er nei. Det skjer ingen ting i bollen min. Og jeg synes det var stusselig, for jeg gleda meg litt til å bli vitne til klekking av hudrevis av små, knøttsmå miniatyrer av fortidens vesner. Så jeg vurderte egentlig å bare helle ut hele driten på fredag. Men heldigvis har jeg selektiv kortidshukommelse så jeg glemte det.

Heldig for meg, for på mandag snakka jeg med guru Andreas som ga meg denne herligheten i gave. Han sa at kanskje et slingringsmon på noen uker kanskje passer bedre…. For som han sa (som også åpnet for egen tolkning) «Det er noen som har helt det ut etter noen dager, og det skulle de ikke gjort…. eh… nei….» som jeg tolker på flere måter: 1. Gi det litt tid. De har vært tørfryst og har kanskje glemt hvordan de skulle klekke og spise, men de kommer nok på det. 2. Det er ikke lurt å helle dem ut før de har klekket, for da ser du dem aldri i live, med mindre: 3. de klekker ikke lenge etter at du har helt dem ut og de kommer krypende opp dra enten do eller vasken (alt ettersom hvor du helte dem ut)…. OG selv om den siste og mest fantasifulle tolkingen var litt lokkende, så velger jeg å la bollen med egg og mat og det som er stående på spisebordet noen uker til. Det er jo ikke som at den tar opp  noe plass som jeg skulle brukt til noe anna. Så to be continued again…..

Må bare få lagt til at dette innlegget også poppet opp i hodet på meg mens jeg igjen stod å tok oppvaska, som for øyeblikket ikke er ferdig verken rent eller tørt. Men det er forhåpentligvis begge deler om ikke så lenge

Alt på sin plass

Det meste av ting har jo sin faste plass. Hjemme hos nei har jeg fast skuff til sokker, fast skuff til bestikk og fast skap til ytterjakker. Det er veldig mye som har naturlige faste plasser. F.eks veldig mye av kjøkkentingene mine har jeg på kjøkkenet… det meste av klær har jeg på soverommet og kontorsaker ligger på skrivebordet. Men jeg har innsett at jeg også har tatt noen utradisjonelle valg når det gjelder plassering av enkelte ting. Som tidligere da jeg hadde taperullen i vinduskarmen på stua. Ennå har jeg bagasjevekta i bokhylla, gjeste tannbørster bak de tomme brilleetuiene i skapet på badet, og sånn trå hysings greie som jeg er oppvokst med står på kjøkkenet, stående på soverommet. Uten at jeg klarer å huske hvorfor den ble stående der, husker jeg at jeg ofte (ofte er et merkelig begrep) irriterte meg over at den stod på kjøkkenet. For jeg trengte den da tydeligvis så soverommet… lurer på hva den brukes til på kjøkkenet. Det mest naturlige egentlig hadde vel vært å ha den med sysakene mine? Men men, den skal bo på kjøkkenet, for Det gjorde den hjemme…
Men av og til lurer jeg på hvor de faste plassene kommer fra…
Taperullen min har funnet veien til skrivebordskuffen, som i starten laget stor stahei hver gang jeg trengte den og jeg ikke fant den. Heller ikke i skuffen fordi den er så full av tull og ting at det er umulig å finne noe i den. Men nå er det en vane at den ligger i skuffen, med enten en eller to sånne taperulldispensere til. Så muligheten for å finne tape har økt.