Syk

Jeg har jo allerede skrevet at jeg har vært innom appoteket og fått noen merkelige piller der. Men at jeg blir syk i utlandet er tydeligvis min greie. For siden jul har jeg vært innom både apotek, lege og legevakta.

Etter at jeg spilte fotball her for 2 uker siden klarte jeg å ikke bare få en vannblemme på størrelse med texas under den ene foten. Det som gjorde alt det bedre var at den sprakk. Men litt svinn må man regne med tenkte jeg på vei hjem. Men uansett hva jeg plastra den opp med, så ble det ikke bedre. Så den dagen jeg våknet og jeg måtte hinke ut av soverommet bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg trua på foten min en sko og halveis hinket og haltet de 100 meterene opp til apoteket. Der fikk jeg beskjed om at det var et legesender i 2.etg så det var kanskje besdt å stikke opp dit en tur. Så da gjorde jeg det.

Men ingen ting her nede er enkelt når den andre parten ikke snakker engelsk og jeg ikke kan mer enn noen ord på koreansk. Men til tross for det fikk jeg fylt ut skjemaet jeg skulle, med telefonnr, navn og det som er. Men ettersom de bruker et annet alfabet så er det ikke så enkelt å skrive navnet mitt. Men de kan skrive det basert på lyden, så da hun gjentok navnet mitt og det ble «Silly?» nikket jeg bare og vips, nytt navn. Men det er ikke så uvanelig for meg egentlig. En del her nede som ikke klarer å uttale navnet mitt ender opp med Silly eller noe i den duren. Men endelig inne hos legen får jeg ta av meg skoen og sokken. Legen er sikkert dyktig, men han snakker v

eldig lite engelsk. Og da skulle man tru at litt er bedre enn ingentig, og det er det jo. Men når det lille han veit er kun det han skal spørre om så blir det med et litt vanskeligere for meg… Men vi ble sikkert enig til slutt, og

foten min ble diagnosert med 2.grads innfeksjon eller noe i den duren, ble sterilisert, fikk litt av hvert annet spennende smørt uttover seg før jeg ble bandasjert, fikk beskjed om å ha foten høyt i 3 dager og pushe piller.

Så da ble det til å sitte med foten høyt og gjøre minst mulig. Og jaggu ble ikke foten bedre. Etter 3 dager kunne jeg ta av sammensuriumet og alt så mye bedre ut. Så nå kan jeg gå med sko og det som er…

Men historien om Silje som syk i det store utland slutter ikke der…..

På søndag begynte jeg å bli i litt dårlig form. Jeg beynte å hoste og fokuset var ikke helt på topp, men litt forkjølelse er ikke noe jeg tar så veldig seriøst. Så derfor dro jeg ut en tur på ettermidagen og møtte en bekjent av meg, og fikk i meg en kopp kaffe. Sålenge jeg satt i ro så var det ikke noe problem. Men da jeg var på vei hjem, og jeg måtte gå til banen, stå og vente og gjenta litt gåing, ståing og sitting her og der så ble jeg verre. Så kvelden ble veldig rolig med takeout burger fra Lotteria og sitte å se på film.

Da jeg våknet på mandagen var musklene mine ømme, hosten værre, hodet fult av vatt og fokuset var ute av laget. Men jeg tenkte at med mat ville det sikkert bli bedre, så jeg prøvde det… Men det hjalp ikke så veldig. Så da ble det til å kle på meg og stikke opp til legen igjen. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg kom meg opp til legen, på døra hang det en lapp på koreansk jeg ikke skjønte ordet av, men som jeg etterhvert forsto at det stod at han var steng oga Luna nyttår. Det er feiring fra lørdag til mandag her, så derfor var veldig mange steder stengt. Jeg spurte litt rundt om det var noen som viste om et sted jeg kunne finne en lege som var åpen, men det var det vist ikke. Tilslutt fikk jeg beskjed at You Eun at legevakta var åpen, så jeg kunne stikke dit. Det var et stykke unna der jeg bodde men bare å hoppe i en taxi. Hun kunne møte meg hvis jeg ønsket det. Så etter litt mer at så fant jeg en taxi og kom meg av gårde. Etter litt venting ble jeg vist til en seng jeg kunne legge meg i, eller som var min da i det minste. Når jeg legger meg ned begynner jeg å hoste. Så før jeg egentlig får sett meg rundt kommer en bort og ber meg gi en urinprøve. Så jeg blir fulgt til et toalett, får en kopp og mens jeg er på vei inn får streng beskjed om å ta av meg bhén. Jeg snur meg og ser overasket på henne, men hun ser streng ut og jeg tør ikke egentlig gjøre annet når jeg står der inne. Så er det bare å gå pliktoppfyllende

til plassen sin og vente. Kort tid etter at jeg har fått satt meg på sengekanten igjen kommer ei med et bekken med masse ting oppi og skal sette drypp på meg. Jeg får ikke vite hvorfor, men når de ser så bestemte ut de sykepleierene eller legene så gjør jeg som jeg bår beskjed om. Men hu var dyktig så jeg merka så å si ingen ting, og det er jo altid bra. Selv om You Eun som sitter på en stol ved senga vedsidenav tydelig føler seg uvell, så smiler hun til meg og prøver å trøste meg. Selv om det mer eller mindre blir jeg som trøster henne. Men hun sitter der og holder meg med selskap.

Etter en halvtime, trekvarters tid kommer en ny sykepleier/lege bort til meg med et nytt bekken med ting. Denne gangen en sprøyte. Han drar for gardina ber meg reise meg og peker at denne sprøyta er jeg så heldig at jeg får i skinka. Yey for meg. Litt forvirra reiser jeg meg bare opp og trekker ned buksa. Selv om det ikke er så lett med en nål inn i hånleddet. Han var også flink og jeg fikk egentlig ikke med meg at han satte sprøyta, og tenkte at detta gikk jo veldig bra. Selv om jeg ville vist hva det var, men han snakka ikke engelsk. Så mens jeg prøvde å ta på meg buksa igjen tok han tak i stativet med dryppet mitt og gikk. Så da hadde jeg ikke stort andre valg enn å følge etter. Jeg ble eskortert bort til en gang med stoler og ble plassert der. Kjapt oppdaga jeg at det var Røntgen avdelinga, så jeg skulle faktisk ta røntgen. Så mens jeg sitter her kommer en lege ut, roper opp et navn og ingen reagerer. Det var egentlig bare meg, en familie med en liten gutt, en dame som lå i en seng og en mann i en rullestol, så hver gang tenkte jeg at det kan jo hende at de prøver å si navnet mitt…. Men når jeg ser på legen ser han ikke på meg, så da tenker jeg at navnet sikkert står på koreansk. For jeg er den eneste hvite her. Overaskende kjapt blir jeg ropt opp, selv om navnet ikke var helt rett, og jeg får komme inn på en av salene. Der får jeg en alt for stor blå sykehusbukse og blir mer eller mindre plassert i et bøttekott med dryppstativet mitt så jeg får skiftet. Så er det 4 bilder før jeg blir sendt i bøttekottet igjen og skal skifte tilbake. Gleden av å ha på olabukse når man skal på sykehuset. Får tenke på det til nestegang.

Så er det bare å gå tilbake til plassen min. Når jeg kommer tilbake er det nesten fult. Da jeg kom var vi tilsammen 4 mennesker på 12 plasser. Og alle jeg ser, med untakk av en liten gutt har fått drypp. Så flere av oss sitter/ligger bare her, med posene våre og hoster og harker. Og i ca halvannen time til blir jeg sittende her, med You Eun som selskap, uten at det skjer noe nevneverdig spennende. Ikke annet enn at hun tilbyr seg å stikke ut i kaffeen som ligger i venterommet og kjøpe en ingefærte til meg. Jeg sier bare ja, men er litt skeptisk, for te er ikke helt min greie. Men hun kommer tilbake med en kopp skikkelig ingefær og honningte brygget på ingefærbiter som ligger og vaker. Det var overaskende godt, så jeg sitter å nipper te for å ha noe å gjøre på, mens vi sitter å småsnakker og jeg legger kabal når hun er tydelig uvel.

Mens jeg sitter der med teen min har jeg litt tid til å se meg rundt, så jeg legger merke til at alle som jobber her har gode sko på seg. Og jeg ble nesten litt overasket fordi da jeg var på legevakta i Nah Trang i Vietnam gikk mange av damene rundt med høye heler, plastsko og plastsko med heler som var for små og det som var. Men det er jo bra, at de passer på å bruke gode sko.

Så kommer en lege og skal snakke med meg. Hun går over symptomene som står i papirene mine, sier at de fant ingen ting på blodprøven, bildene eller noe som helst, så egentlig er jeg frisk. Men det kan hende det er noe virus som har satt seg. Så derfor skal jeg får noen medisiner, dra hjem og slappe av. Men før jeg går blir jeg satt opp til på en time, på oppfølging. Så hvis jeg ikke føler meg bedre innen 3 dager så har jeg en time hos en engelsktalende lege på torsdag. Genialt…

Så før jeg får gå er jeg jo så heldig at jeg får betale. Og det gikk heldigvis greit.

Så da måtte jeg bare ned på apoteket først og hente medisinene mine. Skal si at man får medisiner når man egntlig ikke er syk her nede…. Og heldigvis hadde jeg fremdeles med meg You Eun sånn at hun kunne forklare meg alt detta. En flaske med noe som jeg skal gurgle 4 ganger om dagen, to sett med tabletter, en til morgen og en til ettermiddag og kveld. Så den posen med røde godsaker er kunn til morningen. Så ganske held

ig der. Men d

et stoppet ikke med det, jeg fikk også noen små poser, som så ut som antibac serivetter med tegneseriefiruger på. Og det var en shot jeg får lov til å shotte 4 ganger om dagen. Så her gjelder det å ha tunga rett i munnen og huske hvem jeg skal ta når og hvor.